Preken av Valborg Orset Stene 2. påskedag 2020

Øynene blir åpnet, og hjertene blir varme. Emmaus blir kilde til nytt liv, nytt håp, nytt mot.

Preken av Valborg Orset Stene 2. påskedag 2020

Gudstjeneste i Oslo domkirke
2. påskedag mandag 13. april 2020 kl. 11.00
Domkirkeprest Valborg Orset Stene
Tekst: Evangeliet etter Lukas 24,13–35


Inngangsord og bønn

God påske ønskes alle, her fra Oslo domkirke.
I Gud Skaperen, Frigjøreren og Livgiverens navn.

Her er vi en håndfull mennesker. Men ellers er kirken tom. Kontrasten er stor, til hvordan det pleier å være her i kirken på 1. og 2. påskedag.

Like fullt, i dag er vi sammen. Sammen med mennesker over hele verden som feirer livet, håpet. Jesu oppstandelse er blitt feiret i over to tusen år og er starten på kirkens utbredelse, la oss samle oss i en bønn fra 200-tallet, fra den greske liturgien.

Å, Herre du har jaget søvnen ut av våre øyne
Og latt oss komme sammen
Så vi kan løfte våre hender i takk til deg og din rettferdighet
Ta imot våre bønner.
Gi oss tro og kjærlighet
Bevar vår inngang og vår utgang.
Bli hos oss i våre tanker, ord og gjerninger.
La oss få begynne denne dagen med å takke (prise) deg og din usigelige gode nåde.
La ditt navn være hellig, la ditt rike komme
Ved vår Jesus Kristus, vår Herre.
Amen.


Preken

Å gå gjør godt.

I denne tida med mye hjemmeliv, har nok mange kjent på behovet for å komme seg ut, komme litt bort fra det innelukkede. Eller komme ut for å ikke være så alene. Se noe annet, se andre. De som ikke har kunnet kommet seg ut, har kanskje kjent på lengselen mer enn noen gang. Hjerneforskning kan vise til at å gå stimulerer det å lære, det demper bekymring og stress. Å gå er godt for oss.

I dag tar vi følge med noen som er ute og går. Resten av vennene til Jesus satt inne for lukkede dører, noen var redde, og andre var kanskje for slitne til å bevege seg, etter alt som hadde skjedd. Men to gir seg i vei til Emmaus. Navnet betyr varme kilder. Byen lå 60 stadier, eller litt over en mil unna Jerusalem, episenteret for påskens hendelser.

Å gå gjør nok godt for dem. De to snakker ivrig om alt som har skjedd. En fremmed slår følge, men ikke hvem som helst. Det er en som leverer hele frelseshistorien på under 100 minutter. De liker kanskje hva de hører, for de ber innstendig: Bli hos oss! Det er likevel ikke det de hører som får dem til å forstå. Gjenkjennelsen skjer i nærværet, i det Jesus gjør, noe de har erfart før. En bestemt måte å ta brødet i hendene på, løfte, takke, dele, minner dem om noe som var viktig. Dele nærvær ved bordet, dele tid, oppmerksomhet, noe hellig.

Så blir øynene åpnet, og hjertene blir varme. Emmaus blir kilde til nytt liv, nytt håp, nytt mot. Og det får dem til å dra hele veien tilbake. Selv om det hadde blitt sent, går de lett den andre milen.

For noen dager siden måtte jeg ut å gå. Med ett kom noe inn i synsfeltet som jeg først ikke helt klarte å se hva var. Noe gult mot den gråbrune bakken. I seg selv et vakkert påsketablå. Det var en sitronsommerfugl! Den danset, beveget seg rundt, opp og ned i luften. Dens letthet stod i kontrast til den tyngden jeg kunne kjenne på.

Jeg trodde det var alt for tidlig på året for slike små skapninger, men visstnok, sitronsommerfuglen overvintrer. Så snart varmen kommer i april, slik dagene har vært på Østlandet i det siste, så vil den ut, ta årets første livsdans.

Sommerfuglen er et gammelt kristent symbol – for håp, for forvandling. Sommerfuglens livssyklus kan sees som et symbol for Jesu liv. Larven som livet på jorden, kokongen som graven og det siste stadiet – sommerfuglen er symbol for oppstandelse.

Sitronsommerfuglen som slo følge på min tur blir for meg tegnet om håpet som overvintrer. Håpet som gjenoppstår. Håpet som tåler stillstand, som ikke lar seg kue av innelukkethet. Men som vekkes til nytt liv, og blir satt i ny bevegelse, til ny dans, ny frihet.

Kan hende er det et slikt håp vi trenger nå, mer enn noen gang? Hva er det håp gjør med mennesket? Håp handler om menneskets evne – i sin tankeverden – til å befinne seg forut for seg selv, til å se for seg selv i framtiden, som gjør det mulig å handle mot drømmer og visjoner. Vår eksistens ligger alltid i spenningen mellom det virkelige og mulige (sier eksistensfilosofen Jean Paul Sartre)

Snart tar hverdagene til igjen. Mange ser tungt på fortsettelsen. For når vi hadde gått den mila vi var bedt om, så kom det en mil til. Vår virkelighet fortsetter med de begrensninger vi har lært oss, hjemmeliv, avstand. Fordi vi i solidaritet fortsetter kampen for livet. Kan hende trenger vi et styrket håp nå i fortsettelsen! Som får oss til å:
Se for oss vår framtid, det vi lengter mot.
Se for oss måltidene, hvor vi deler tid, nærvær, oppmerksomhet.
Se for oss at vi møtes igjen, i kirken, i konsertsaler, på sportsaktiviteter.
At vi treffes igjen på arbeidsplasser med kolleger ansikt til ansikt.
Se for oss selv i friheten og lettheten.
Se for oss det vi forbinder med liv, for oss selv og andre.
Slik at vi tåler å gå den veien vi må.

Påskemorgen gir oss et nytt håp. Et håp som har tålt mye. Et håp som overlevde det mest innelukkede av alt: døden. Påskemorgentroen er at vi alle har mottatt dette håpet, som åpner. Det er ikke gitt at vi erfarer håpet - selv om det er gitt oss. Emmausfortellingen viser oss det. Hvordan noe erkjennes og gjenkjennes gradvis.

Vi har ulike måter å erkjenne på. Noen tar imot mest gjennom det som høres, det en får forklart. Andre gjenkjenner håpet gjennom det som gjøres, gjennom det vi kan gripe, ta i, ta imot. Eller det vi kan erfare i naturen. Andre gjenkjenner håpet om liv gjennom noe vi har sett før, det som minner oss om noe som har vært viktig. Nærvær med dem vi er glad i. Dele tid og oppmerksomhet. Få en opplevelse av å bli hørt på, trodd på.

Noen ganger kommer håpet til oss gjennom det fremmede. Det vi ikke har møtt før. Men som blir oss til del fordi vi velger åpenheten, barmhjertigheten.

Andre steder virker det ikke som håpet er åpenbart. Ved sykesenger, – verden over – hvor det kjempes for livet i hvert åndedrag. Ved stengte arbeidsplasser. Ved gjerdene som holder mennesker innesperret i flyktningleirer.

Vår trøst er at påskemorgenhåpet vet hva det vil si å være innelukket, og vet å finne veien ut, det overskrider alle våre forestillinger om det mulige.

Kanskje aldri før har vår verden vært så samlet om at vi trenger håp om liv. Midt i den virkeligheten vi erfarer. Kan det gi nye muligheter for vårt fellesskap på jorden? For vår opplevelse av å dele en felles menneskelighet?

La oss gå ut i påsketiden. Ut i våren som venter oss, dele håpet med hverandre, Jesu Kristi håp, vårt håp.


Bønn

Jesus Kristus, vårt håp,
når tvilen tar tak,
når vi er syk, eller er redde for å bli det,
når vi lukker oss inne i oss selv, og ikke ser for oss hvordan livet skal bli i fortsettelsen,
bli hos oss.

Jesus, vår bror,
når vi tar innover oss all lidelse og ufrihet blant våre søsken i verden,
når vi ser hvor ulike vilkår det er for liv,
når vi blir mismodige på at dette kan endres,
Bli hos oss i våre tanker, ord og gjerninger,
så vi kan velge barmhjertighet og handlekraft igjen og igjen.

Gud, vår Skaper,
takk for livets seier, for håpet som åpner,
takk for oppstandelseskreftene i vårens vekster,
takk for friheten i landet vårt.
Vi ber for vår Konge og hans hus,
for regjering og Storting, gi visdom i en vanskelig tid
Styrk alle som er slitne i denne tiden, i mangel på arbeid, eller med økt press på arbeidsplassen.
Bli hos oss, i vår, tro, kjærlighet og vårt håp, nå og alltid.
Amen.

 

 

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"